Mens jeg står her i galleriet
Med mine egne bilder på veggen her i Salong Bryggen, begynner jeg å tenke og filosofere. Nå du har laget bilder som settes ut i verden, får de på en måte sitt eget liv. Som om de skriker etter oppmerksomhet, tanker, betraktninger.
Det er det som oppstår mellom bildet og betrakter som betyr noe. Noen ganger blir det ikke en kommunikasjon, som det kan være flere grunner til. Men den største grunnen tror jeg er våre raske overfladiske tanker. At vi ikke har tid. Vi får fort forbi. Scrolling og hastverk blir som en verkebyll i vår hverdag. Men tar man seg tid og er åpen for nye betraktninger, kan det oppstå en kommunikasjon mellom den som ser og bildet. Det kan bli et sterkt møte, så sterkt at du ikke ønsker å gå fra.
Mens jeg sitter her i galleriet og skriver kommer det noen turister, fotograferer noen raske bilder inn vinduet på døren og drar igjen.
Et godt eksempel på hastverk :)
Hva gjør raskheten med oss? Hva går vi glipp av? Da er jeg tilbake til tankene om det vi ikke ser, eksisterer ikke. Vi tillater at mye ikke eksisterer.
Avbildning av KODA11. Første bildet i boken.
KODA - hva betyr det for meg
Bildene i boken KODA viser spor av hendelser og siste akt av en tings eksistens. Mange av motivene finnes ikke lenger og bildene står igjen alene som eneste bevis og innblikk. Det er så mye vi ikke ser, som vi vet eksisterer. Det vi ikke oppdager, finnes det? Er det dødt eller levende? Hvor kommer motivene fra, kommer de fra meg?
KODA betyr egentlig et tillegg på slutten av en komposisjon, musikk, lyrikk eller uttrykk. For meg betyr KODA avslutningen, men med et spørsmål om avslutningen er starten på noe nytt. Det kan være avslutningen på et liv eller tings eksistens.
Vi lar det vi har laget og brydd oss om forfalle. Tiden setter spor og vi bryr oss ikke lenger. Naturen forfaller og starter på nytt. Alt går i sykluser. For at en ting skal eksistere trenger den er forhold til noe. For at bildene skal eksistere trenger de et forhold til en betrakter, en som kan bry seg, se og oppdage. Slik er det med våre omgivelser også, slutter vi å bry oss, slutter vi å se, kommer døden.
Bildene i boken åpner opp for både nye tanker og det som har vært. Bildene endres på en måte etter deg som ser. Det er det indre deg som bestemmer hvordan bildene skal snakke. Noen vil ikke si noe i det hele tatt, mens andre vil du kanskje lytte mer til. Det flyter og endres som bølgene på havet. Om du er åpen, ser du mer.
Jeg er veldig glad for at noen av bildene i boken stilles ut på veggene til Salong Bryggen i hjertet av Bergen. I et hus som har mye historie, der mange mennesker har satt sine spor. Både spor vi ikke ser så lett til tydelige beskjeder på veggene. Jeg er sikker på at motiv og bilder fra KODA vil passe godt inn.
Utstillingen åpner lørdag 22. mars fra klokken 12:00 til 16:00. Det blir mulighet for å kjøpe både bok og bilder.
Håper vi sees!
Hva jeg skal i 2025
En kan ønske seg så mangt. Ofte blir det bare med ønskene.
Et punkt i kalenderen er ofte en fin anledning for endring, begynne med noe man lenge har tenkt på. Nye rutiner, lære seg noe nytt, starte med trening med mer. Ja selv om en fint kan lage et punkt i tiden når en vil.
Det er viktig for meg å lage ting. Lage bilder, lage tekst, lage bevegelse, lage kunnskap, lage musikk, lage en snarvei, lage en tanke, med mer.
Jeg tenker også mye på hvordan lage tid for alt, prioritering heter det, noe må velges bort. Men jeg kan se på det som enkelte små prosjekt, trenger ikke bli verdensmester i alt. Må bare å trives med det jeg gjør og lage for meg selv. Om andre liker er det en stor bonus.
Her er noen av det jeg skal i 2025 i usortert omfang:
Jeg skal stille ut bilder
Jeg skal snakke med folk om fotografering og bilder
Jeg skal bevege meg
Jeg skal male
Jeg skal lytte til og lage musikk
Jeg skal spille/game
Jeg skal være i mørkerommet
Jeg skal være med Morten Krogvold på workshop
Jeg skal lage bilder
Men forran alt skal jeg lage gode familieminner og være tilstede med de jeg er glad i.
Ønsker dere alle et godt nytt år som straks kommer. Men, hva skal du?
Disse tre bildene er fotografert på film, fremkalt på badet mitt og så avfotografert. Tid og sted har ikke noen betydning for disse bildene. Det er lys og former som finnes her og der, til alle tider.
Tid er ikke i bildene mine
Det er så mange tanker som kommer på buss og bybane på vei til jobben. Det kan være ideer, filosofiske tanker, grubling, jobben jeg er på vei til, folk som sitter på, hvem er du.. og mye mer. Noen av tankene må jeg notere og denne tittelen er en av de setningene.
”Tid er ikke i bildene mine”, ja hva mente jeg med det?
Vi sier ofte at det å fotografere er å stoppe tiden, selv om vi aner ikke hvor mye tid vi har fanget i bildet, det er vår opplevelse av tid vi fanger.
Det jeg mente på bussen er vel at jeg ikke ønsker at tid skal være en del av bildene mine. Tid skal ikke være motivet.
For å få til det må de ha en slags abstraksjon, vekk fra hvordan og hva vi opplever i vårt virkelige liv. Det skal bare være et bilde.
Det er kanskje mer en tanke og filosofi underveis når jeg lager bilder, for selv om tid ikke speiles direkte i bildet under, er der mer til historien.
Den kan jeg fortelle, men det er så mye mer spennende for deg om du klarer å lage din egen? Hva betyr tid da i et bilde?
Gatekunst i malingsfabrikken del1
Alt er I endring, det vi lager vil forfalle, før eller senere. Tiden. Serie av endringer som fører en tings eksistens til noe annet.
Gatekunst oppstår og forsvinner. En må oppleve øyeblikket.
Bergen gamle malingsfabrikk eksisterer ikke lenger i denne form, et hus for både hjemløse og gatekunst. I konstant endring. Egen epoke i dette byggets historie.
Dette er del 1 i en liten serie bilder fra Bergen gamle malingsfabrikk. Bildene er fra høsten 2012.
Et slags mørkerom
Jeg har lenge drømt om å ha et mørkerom, der jeg kan forstørre og leke med bilder på gamlemåten. Jeg har jo ikke plass i rekkehuset mitt, både ute- og innebod er full av stash som vi skal ta vare på. Noe uten grunn, kanskje får vi bruk for det en gang?
Jeg hadde heller ikke utstyr, for inntil nylig. Etter et foredrag hos Bergen Kameraklubb, min gamle fotoklubb, fikk jeg muligheten til å få en del av klubbens mørkeromsutstyr. Klubbens mørkerom skal rives sammen med bygget det står i og utstyret må ut.
Noen dager etter utstyret var kommet i hus måtte det testes. Og beste plassen, kanskje eneste plassen, var badet. Til kanskje noe frustrasjon for de andre i huset. Det er ikke alle som er vant med luken av fix :)
Testen gikk veldig bra. Noen forsøk ble det for å få bildet skarpt på papiret og kontroll på fremkallingstid.
Nå videre må jeg finne ut hvordan jeg skal finne et mer permanent sted og løsning for det portable mørkerommet mitt :)
Barcelona med film
Det er blitt en liten tradisjon på jobben å reise på konferanse til Barcelona, og innimellom slagene blir det litt foto, denne gangen med kun film.
Jeg har noen, en del, eldre filmkamera. Alt fra 50-tallet og oppover. Denne gangen tok jeg med meg Nikon FM2 og en plastic fantastic Kodak Ektar H35N, som er et så kalt “half-frame” kamera. Det tar dobbelt så mange bilder på en filmrull enn vanlige kamera.
Barcelona er en spennende by, her ser du alt av mennesker, bygninger, gatemiljø, strender, med mer. Når du runder ett gatehjørne er miljøet litt annerledes. Jeg leter etter gater som bærer preg av liv levd, som er litt ruskete. De pyntete gatene med butikker som Gucci og andre verdenskjente designer er rett og slett ikke spennende for meg. Jeg ser etter det som er autentisk, lokalt og der ekte liv skjer.
Jeg fotograferte en fargefilm og resten sort/hvitt. Filmene fremkaller jeg selv på badet, men den ene fargefilmen leverer jeg inn for fremkalling.
Etter fremkalling avfotograferer jeg negativene og bearbeider dem.
Nesten alle filmene er fremkalt og jeg kan nå dele noen bilder. Det kommer en serie med utvalte bilder fra Barcelona om ikke så lenge.
Hvem bryr seg?
Det er så mye vi skal følge med på, men vi klarer ikke følge med. Blikk vandrer, i tillegg vandrer det vi ser på, sosiale medier som surrer og snurrer.
Bilder og videoer florerer, alle skal vise. Det er en kamp! Se på meg!
Hvor mange følgere har du? Har du flere enn meg? Hvor mange likes?
Vi scroller og scroller, ser på mange bilder, ett sekund her og to sekund der.
Ingen tid å miste, ingen tid til å skrive.
Hvem bryr seg egentlig?
Gir vi mer tid til andre, gir andre kanskje mer tid til oss. Hvem begynner?
BCN Filmfotografi
Dette blir vel den femte eller sjette gangen jeg er i Barcelona på konferanse med jobben. Om en uke er jeg på plass igjen.
Denne gangen drar jeg ned på lørdag for å få litt tid til fotografering. De andre gangene har jeg fotografert mest digitalt, men denne gangen blir det kun
analog foto med hovedsaklig sort-hvitt film. Jeg tar med min sorte Nikon FM2, 35mm og 50mm optikk.
Gatene i BCN er veldig spennende med yrende folkeliv. Mye spennende, rare, fine folk å se, der for noen åpenbart er psykologi inne i bildet. Det er litt trist.
En tenker på hvordan det hadde vært å bo der selv, hvilke utfordringer hadde det vært, hvilke venner hadde en hatt. Hvordan en hverdag hadde utspillet seg.
Livet der skjer samtidig som her, jeg får ikke tatt del i det. Men når jeg er der, får jeg.
Jeg føler meg på utsiden når jeg går i gatene, men prøver å være en del av folket. Tar meg god tid, observerer, prøver å komme inn i følelsene som er der.
Noen gater er ikke så trygge, føles ikke slik, der en ikke bør gå om natten. Lukten av urin og rottegift. De er helt tomme, ikke lokale går ute der om kvelden. Kun de hjemløse. Andre gater har åpenbart mye penger, de er rike, pene og rene. Og så har du de som er midt i mellom. Men på dagtid er alt ofte en salig blanding, sammen med turister som surrer rundt. Det er som en stri elv som prøver å lage nye små elver på vei til havet. Her er det mange mennesker som står fast.
Alle bildene her er analoge, fotografert med et lite kompakt kamera som jeg ikke har lenger; Fuji super mini. Veldig fint til denne type bilder.
Det blir spennende å kun fotografere analogt igjen, film gir en spesiell følelse, en slags blanding mellom ekte og det forunderlige i disse trange gatene.
Jeg har med 10 filmer, men der er flere fotobutikker som selger både kamera og film, så jeg skal ikke gå tom.
Her er noen flere bilder. Klikk på de for å gjøre de større.
Ingenting varer evig
Utstillingen min på Alnes med bilder fra boken KODA er tatt ned. For mange har den aldri eksistert, men for noen ligger minnene igjen.
Ingenting varer evig. Alt har sin start og slutt, og innimellom der lages minner. Forventninger, å gruglede seg, jobbing, å være inni boblen.
Alt det er nå borte og en sitter igjen med nye blanke ark.
Det er jo litt det KODA handler om. Mellom liv og død, og når noe starter på nytt.
Det var gode opplevelser, det er fint å gjøre og lage noe som andre setter pris på. Åpningen med ord og musikk, der noen ble rørt og tror alle satte pris på opplevelsene. Da er jo jobben gjort for min del. Målet er nådd.
Jeg sitter nå med nye blanke ark som skal fylles med undring og mening. En sitter aldri stille og en må videre.
Hverdagen er litt tilbake, som er noe av det beste jeg vet, ta og føle på tiden. Det er godt når den går sakte.
Hverdagen har også innhentet bildene fra utstillingen, de står trygt innerst inne i inneboden. “Når kan noen se oss igjen?” Sier de,
Fuji Neopan 1600
Etter en lang periode uten analog fotografi, altså fotografi med film, er jeg i gang igjen. Det kjennes godt.
Har hatt liggende 3 utgåtte filmer siste tre årene, nå er de brukt og to fremkalt. Jeg aner ikke hvor gamle de er.
Lagrer du film kaldt kan de holde veldig lenge, for eks i et kjøleskap eller frys. Det er ikke gjort med disse.
Når man fotograferer med utgått film kan man ikke stole på kvalitet og resultat. Det er litt spennende synes jeg.
Bildene kan bli litt rufsete, som jeg liker, og med mye korn. Spesielt film med høy hastighet, som denne på ISO 1600.
Jeg fremkaller filmene mine på vaskerommet, slukker lys, lukker dørene og tetter igjen gliper der lyset smetter inn.
Det skal veldig lite lys til før filmen blir ødelagt. Sitter du i et mørkt rom lenge nok opplever du at en liten glipe kan gi mye lys, spesielt for film.
Bildene ble rufsete med mye korn!
Her er noen av bildene, som jeg er greit fornøyd med.
2 år uten film
Det har gått to år uten fotografering med film og fremkalling. Har hatt 12 filmer liggende klar for fremkalling siste 2-3 årene, uten å ha prioritert de. Prosjektet KODA har tatt all min oppmerksomhet! Men nå har jeg plukket opp ett av mine gamle analoge kamera og kjøpt inn ny fremkallingsveske, stativ for avfotografering av negativer med mer.
Til vinteren, i januar, skal jeg til Vågå igjen på workshop sammen med Morten Krogvold. Analog uke der vi kun skal fotografere med film og jobbe med fremkalling. Ja hele prosessen. Det blir kjekt! Om du skal, ta kontakt da :)
Så her om dagen fremkalte jeg 4 filmer fra 2021. To av filmene var det ikke notert noe på, så er litt usikker når de er fra. Men det rare er at jeg husker at jeg fotograferte, bare ikke når det var.
Filmene er avfotografert og lett redigert denne uken, har lyst å vise noen av bildene her. Sommer på Sunnmøre :)
(Bildene er fotografert med Nikon FM2 og 50mm f1.2, film er Ilford FP4)
Jeg er en betrakter
Det er slik jeg ser meg selv når jeg fotograferer. Jeg er en del av verden rundt meg men samtidig står jeg litt på utsiden.
En kan filosofere litt mer rundt det, for at en ting skal eksistere i vårt univers, må den ha en relasjon til noe annet.
Alt rundt oss har en relasjon til noe annet. Helt ned på atomnivå. Om ikke, hadde det ikke eksistert!
Slik at selvfølgelig er jeg en del av det jeg fotograferer. Der oppstår en relasjon, og det er nok det som gjør bildene unike i seg selv.
Relasjonen oppstår uten fysisk berøring. Det jeg ser oppstår og eksisterer kun for meg.
Men samtidig er filosofien min når jeg fotograferer at jeg betrakter. Motivene mine røres ofte ikke fysisk før jeg fotograferer.
Jeg ønsker å dokumentere slik de er, dens påvirkning gjennom tiden. Ikke av meg. Ønsker at dette gjenspeiles i bildene mine.
Det er min relasjon til verden, som kun jeg opplever, jeg ønsker å vise!
Analogt fotografert. Earlgrey 100 film. Kamera er DianaMini.
Olstinden
Jeg har vært noen ganger i Lofoten, både sommer og vinter. Om vinteren er landskapet mye råere, det får en annen personlighet, der kontrastene er store. Alle som besøker Reine fotograferer helt sikkert dette fjellet; Olstinden. Da ofte med latskap i bakgrunnen.
Denne gangen var det snøstorm, faktisk orkan i kastene, med stengte veier og snøfokk. Det ga motivet noe spesielt. Fjellet er som en skulptur, som viser sin nakenhet. Kanskje viser fjellet også litt personlighet, litt som et ansikt.
Dette er nok ett av mine egne favorittbilder fra Lofoten.
Denne vinteren fotograferte jeg mest med film, Leica M6 og Kodak Trix400. Kornene i filmen er her med på å sette stemningen.
Sorthvitt film, det er digg!
Bildet er fotografert i 2015.
Utstilling og boklansering
Så var det gjort, tiden og forberedelsene i forkant varte så lenge, mens selve åpningen ute på Alnes Fyr og opplevelsessenter gikk så raskt. Det er vel litt slik med alt som er spennende som en forbereder seg til. Man bruker så mye tid på tanker, nervøsitet og planlegging at en tenker etterpå; “hva skjedde nå?”.
Utstillingen er nå åpen og dere kan se 29 bilder fra boken KODA ute på Alnes Fyr og opplevelsessenter.
Det er når bildene kommer på papir de virkelig kommer til live. Jeg har jo jobbet lenge med alle bildene men de teller på en måte ikke før folk får se og oppleve dem. Jeg er veldig glad for å ha kommet så langt i prosessen, at alle som ønsker kan se bildene.
Ja det er jo en prosess fortsatt, selv om jeg har laget et produkt og satt opp en utstilling. Jeg må jobbe videre for at folk skal få mulighet til å oppleve bildene.
Nå fremover er det to tanker i holdet. Jobbe med KODA, utstillinger og foredrag. Men samtidig starte arbeidet med nye prosjekt.
Jeg sa på åpningen at jeg ønsker å jobbe mer analogt. Bruke eldre kamera, sorthvitt og fargefilm.
Morten Krogvold holder analog workshop (film og mørkerom) i januar på Vågå, den ser jeg frem til å delta på.
Det er derfor jeg starter å tenke prosjekt nå, slik at jeg har noe viktig å jobbe med på den workshopen.
Jeg håper dere som kan, tar turen innom Alnes Fyr og opplevelsessenter på Godøy utenfor Ålesund, utstillingen henger i 2 uker til.
Litt kort tid, men men, derfor er det viktig at dere kommer dere ut og ser før det er for sent!
Dette er det første bildet i boken. Et bilde jeg er veldig glad i. Minner meg om at døden kan være vakker.
Sommer og KODA
Solen er på vei ned her på Sunnmørskysten og jeg sorterer tanker rundt boklansering og utstilling. Mye å holde styr på!
Brikkene begynner å falle på plass, men fortsatt mye igjen å gjøre. Alt fra stoler til bokbad, bilder og åpningsord.
Innimellom tenker jeg nye bilder, fotograferer litt der jeg er, uten noe særlig mål og mening. Men siden jeg fortsatt er i KODA prosessen, blir det litt KODA type bilder. Det er viktig å koble av når man har mange baller i luften, tenke på noe annet, gjøre noe annet. Sommerferien har gått til bading, fisking, lete etter krabbe og kreps i fjøra, med mer. Som en pose med blandet drops.
Jeg er veldig glad for at noen allerede har sikret seg boken sammen med signert bilde. Det hjelper godt på!
Gi meg et vink om du ønsker forhåndsbestilling av boken!
Under her er et lite utdrag av sommerbilder, kanskje ikke de vanlige postkortene.
KODA er til trykking
Nå har jeg kommet så langt i prosessen med denne kunstfotoboken at den er sendt i trykken og leveringstiden er starten av august. I god tid til utstillingen på Alnes fyr og opplevelsessenter den 31. august. Jeg kjenner litt på frykt og spenning, siden dette er det største kunst prosjektet jeg har jobbet med, og nå er det tett på at selve produktet er i hende. Selv om jeg har jobbet målrettet med boken i 2 år, har egentlig prosjektet var lenger enn det. Selve bildematerialet har jeg prøvd å forme i lengre tid. Denne typen bilder har jeg fotografert og laget i mange år.
Boken kan nå forhåndsbestilles, og jeg kan vente i spenning på å åpne den første esken med bøker som kommer. Tenk den følelsen da, å få se det endelige produktet fysisk for første gang. Til nå har jeg bare forestilt meg, sett på andre bøker, grublet både på utseende, fargevalg og mye mer.
Mens jeg venter på boken jobber meg mye med printing av bilder og gjøre visse forberedelser til utstillingen, som skal bli en liten happening.
Det blir bokbad (prat med meg) og live musikk. Dette er ting jeg aldri har gjort før, veldig spennende blir det. Jeg skal gjøre alt for at det skal bli fint for alle som vil komme og se på. Også bildene på veggene, der alle bildene som stilles ut er fra boken.
Mer info og tanker kommer snart!
Dette bilder er med i boken KODA.
KODA kommer snart
I snaue to år har jeg jobbet med prosjektet KODA, og nå begynner det å tette seg virkelig til. Jeg har deadlines og den største er innenfor 3 måneder.
Det å være i et stort prosjekt er litt altoppslukende, ikke så mye at det går ut over vanlig jobb og privatliv, men det er noe en tenker mye på. Alt fra grubling til å lytte til underbevistheten. Magefølelse er viktig altså. Den kommer ofte når en ikke grubler, når en gjør noe annet.
Mye av tiden i et fotografi prosjekt er selvfølgelig å fotografere, velge ut bilder og jobbe med de. Men pusterommene er også en del av det.
En må ha de pusterommene for å la magefølelsene kommer frem. Bilder må fløes på, de må ligge en stund, se på de igjen og enten vokser de eller så dør de ut.
Dette tar tid. Et prosjekt som materialiserer seg til for eksempel en utstilling, må en bruke tid på. Noen måneder er for eks for lite.
Nå er altså tiden snart inne for å annonsere noe, det jobbes med avtaler, jeg er avhengig av andre. Men snart, snart kommer det noe mer.
KODA
The point of no return
Jeg er i en prosess, ganske dypt og jeg kan ikke stoppe. Trond Andersen sier det så fint at; det er som når et fly har kommet til “the point of no return” (V1), det kan ikke stoppe for da krasjer det, det må lette. Det er der jeg er nå med prosjektet mitt “KODA”. Prosjektet er i luften og på vei.
Å være så langt inni et prosjekt gir en del følelser, ja det er som en liten berg og dalbane. Alt fra å miste motet i et lite øyeblikk til å glede seg over muligheter som åpnes opp. Jeg kan tvile på arbeidet mitt, for å så komme tilbake og være stolt av det. Ganske fascinerende sant? Men til slutt må en bare stole på seg selv og sin magefølelse, at her er det noe. Her er det noe som andre kan sette pris på og kjenne igjen sin egen rytme i.
Det er fint når det skjer.
Fra prosjektet KODA
Foto: Ivan Dyb Holmedal
“Hvit” måned
Det har vært en litt hvit måned og to, med fotografering. Vel det har det vært med alkohol og.
Jeg var på en workshop i Kroatia i oktober, arrangert av Kairos Workshops (link) med Torkil Færø og Trond Andersen.
Før jeg reiste ned så var jeg veldig klar for at den skulle definere noe for meg, at jeg skulle lage bilder som ble til noe mer enn en visning på Facebook og Instagram. Usikker på hva og hvordan, var det et mål der.
Det kickstartet den del ideer som jeg har fulgt siste 2-3 månedene, noe som har gjort at det har blitt mer skriving og jobbing med bilder enn fotografering. Men ideene har formet seg og nå er jeg klarere på hvilke bilder jeg ønsker å lage. En prosess har startet.
Jeg tok turen til området rundt gamle NRK bygget i Bergen i går, der det er en del arbeid. Der har blitt revet noen bygg, gamle meieriet, noe som gjør at veggene er litt ruskete. For meg er en ruskete vegg et nydelig utgangspunkt. Det er som en har kickstartet et maleri på forhånd, det er opp til meg følge opp og fullføre bildene.
Veldig godt å se litt igjen, virkelig se.
