Ingenting varer evig
Utstillingen min på Alnes med bilder fra boken KODA er tatt ned. For mange har den aldri eksistert, men for noen ligger minnene igjen.
Ingenting varer evig. Alt har sin start og slutt, og innimellom der lages minner. Forventninger, å gruglede seg, jobbing, å være inni boblen.
Alt det er nå borte og en sitter igjen med nye blanke ark.
Det er jo litt det KODA handler om. Mellom liv og død, og når noe starter på nytt.
Det var gode opplevelser, det er fint å gjøre og lage noe som andre setter pris på. Åpningen med ord og musikk, der noen ble rørt og tror alle satte pris på opplevelsene. Da er jo jobben gjort for min del. Målet er nådd.
Jeg sitter nå med nye blanke ark som skal fylles med undring og mening. En sitter aldri stille og en må videre.
Hverdagen er litt tilbake, som er noe av det beste jeg vet, ta og føle på tiden. Det er godt når den går sakte.
Hverdagen har også innhentet bildene fra utstillingen, de står trygt innerst inne i inneboden. “Når kan noen se oss igjen?” Sier de,
