Eg høyrer lyden av mørket.

Den kalde snøen smeltar under meg, det er som om han brenn!
Lyset som har våre heile dagen forsvinn, og lyden av mørket kryp nærare.
“Eg kan sjå deg” skrik han med ei kviskrande stemme. Han vil ikkje bli oppdaga.

Den kvite snøen blir mørk. Lyset har snudd ryggen til no.
Om eg berre sovnar så forsvinn alt, så forsvinn eg saman med han.

Så lukkar eg auga.