Tid er ikke i bildene mine
Det er så mange tanker som kommer på buss og bybane på vei til jobben. Det kan være ideer, filosofiske tanker, grubling, jobben jeg er på vei til, folk som sitter på, hvem er du.. og mye mer. Noen av tankene må jeg notere og denne tittelen er en av de setningene.
”Tid er ikke i bildene mine”, ja hva mente jeg med det?
Vi sier ofte at det å fotografere er å stoppe tiden, selv om vi aner ikke hvor mye tid vi har fanget i bildet, det er vår opplevelse av tid vi fanger.
Det jeg mente på bussen er vel at jeg ikke ønsker at tid skal være en del av bildene mine. Tid skal ikke være motivet.
For å få til det må de ha en slags abstraksjon, vekk fra hvordan og hva vi opplever i vårt virkelige liv. Det skal bare være et bilde.
Det er kanskje mer en tanke og filosofi underveis når jeg lager bilder, for selv om tid ikke speiles direkte i bildet under, er der mer til historien.
Den kan jeg fortelle, men det er så mye mer spennende for deg om du klarer å lage din egen? Hva betyr tid da i et bilde?
Jeg er en betrakter
Det er slik jeg ser meg selv når jeg fotograferer. Jeg er en del av verden rundt meg men samtidig står jeg litt på utsiden.
En kan filosofere litt mer rundt det, for at en ting skal eksistere i vårt univers, må den ha en relasjon til noe annet.
Alt rundt oss har en relasjon til noe annet. Helt ned på atomnivå. Om ikke, hadde det ikke eksistert!
Slik at selvfølgelig er jeg en del av det jeg fotograferer. Der oppstår en relasjon, og det er nok det som gjør bildene unike i seg selv.
Relasjonen oppstår uten fysisk berøring. Det jeg ser oppstår og eksisterer kun for meg.
Men samtidig er filosofien min når jeg fotograferer at jeg betrakter. Motivene mine røres ofte ikke fysisk før jeg fotograferer.
Jeg ønsker å dokumentere slik de er, dens påvirkning gjennom tiden. Ikke av meg. Ønsker at dette gjenspeiles i bildene mine.
Det er min relasjon til verden, som kun jeg opplever, jeg ønsker å vise!
Analogt fotografert. Earlgrey 100 film. Kamera er DianaMini.
“Hvit” måned
Det har vært en litt hvit måned og to, med fotografering. Vel det har det vært med alkohol og.
Jeg var på en workshop i Kroatia i oktober, arrangert av Kairos Workshops (link) med Torkil Færø og Trond Andersen.
Før jeg reiste ned så var jeg veldig klar for at den skulle definere noe for meg, at jeg skulle lage bilder som ble til noe mer enn en visning på Facebook og Instagram. Usikker på hva og hvordan, var det et mål der.
Det kickstartet den del ideer som jeg har fulgt siste 2-3 månedene, noe som har gjort at det har blitt mer skriving og jobbing med bilder enn fotografering. Men ideene har formet seg og nå er jeg klarere på hvilke bilder jeg ønsker å lage. En prosess har startet.
Jeg tok turen til området rundt gamle NRK bygget i Bergen i går, der det er en del arbeid. Der har blitt revet noen bygg, gamle meieriet, noe som gjør at veggene er litt ruskete. For meg er en ruskete vegg et nydelig utgangspunkt. Det er som en har kickstartet et maleri på forhånd, det er opp til meg følge opp og fullføre bildene.
Veldig godt å se litt igjen, virkelig se.
Pleier du å visualisere?
Pleier du å visualisere?
Med å visualisere, mener jeg at vi ser bilder og hendelser inni oss. Sier jeg rosa elefant, så ser du for deg en rosa elefant.
For eksempel så visualiserer sportsutøvere hvordan de skal score mål, gå fort på ski, eller ser for seg hva de gjør for å skyte ned 5 blinker med puls på 180.
Vi visualiserer mye i kunsten. Fotografer og malere ser for seg hvordan et bilde skal bli og musikere hører noter og komposisjoner inni seg. Vi fotografer ser gjennom kameraet når vi fotograferer, fokuserer på motivet, men samtidig må vi visualisere hvordan kamera ser bildet, og det ferdige bildet. Her trengs det øvelse, enten du er erfaren eller nybegynner.
Det er veldig spennende av vi kan se det som ikke finnes!
Jeg husker når jeg var liten, tenkte meg andre steder. Både steder jeg hadde vært på og ikke. For eksempel huset til besteforeldrene mine, visualisere når jeg går gjennom rommene, ser for meg detaljer og forskjellige perspektiver.
Dette gjør jeg fortsatt.
Jeg tenker at det er viktig å bruke denne egenskapen vi nok alle har. Øve på å se for deg det du ønsker deg, se det bildet du vil lage. Se for deg det du ønsker skal skje. Visualisering er en viktig faktor for at du klarer å lage de bildene du ønsker.
Det å visualiserer forbereder deg til oppgaven.
Kroatia, 2022.
Kroatia, 2022.
Mellomrommene
En fotograf må se hele bildet, være oppmerksom på det negative rommet og samtidig treffe på øyeblikket.
Det er ikke lett! Her er det lett å bomme.
Blikket må vandre i søkeren, sjekke, sjekke, sjekke elementene som er viktig å ha med innenfor rammen.
Men blikket må og sjekke de små mellomrommene, det negative rommet, mellom elementene i bildet.
Som i bildet under, mellomrommene mellom plaggene, hvordan de blåser i vinden, hvordan linjene passer i rammen og er med på å holde balansen i bildet. Jeg tok flere bilder for å komme til dette resultatet. Jeg visste hva jeg ville ha, så da er det å gjenta forsøkene til timingen sitter, samtidig som den grunnleggende komposisjonen holdes.
Er det ikke noen mellomrom mellom to objekt som skal være fremtredende i bildet, kan det fort blir en konkurranse mellom de.
Kanskje går de sammen og lager en ny form. Kanskje ikke dette var meningen. Men selvfølgelig er det unntak.
Det negative rommet, mellom to objekt i bildet, har også en form. Ofte bryr vi oss bare om formen til selve objektene, men glemmer lett formen til det negative rommet. Som komponist er det viktig å se helheten, og det negative rommet og dens form er veldig viktig i den sammenhengen.
Om dette er nytt for deg, vil jeg råde deg å gå tilbake til bildene dine og let etter mellomrommene. Øv på å se.
En må alltid øve, holde blikket ved like.
Fotografert i Kroatia med Fujifilm X100V.
En liten gnist
Er det med en liten gnist en idé starter?
Jeg lurer ofte på hvor ideene våre kommer fra. Noen føles ut som de kommer ut av ingenting, der de nesten er formløse i starten. Vi former den videre, nesten som om vi ruller en snøball. Større og større. Det er kanskje en liten øvelse i seg selv det, å legge merke til de små gnistene som vil ut og frem.
Det er iallfall en øvelse å kunne forme gnistene til en fullgod idé. Den trenger både kreativitet og utholdenhet.
Noen legger kanskje ikke så godt merke til de små gnistene, en er ofte opptatt med andre ting.
De er som små hint som prøver å kjempe seg opp i oppmerksomheten vår, men det er ikke alltid de klarer.
De trenger oss og vi trenger de.
Vi klarer oss ikke uten.
Fotografier fra underbevisstheten?
Når vi tar opp kameraet endrer vi oss litt, vi går inn en modus der vi er på jakt. Vi ser ting rundt oss på en litt annen måte. Der er et potensiale og mulighet for å lage et godt bilde. Vi ser det kanskje allerede for oss, inni oss.
Jeg tror vi kan gå dypere inn i oss selv når vi fotograferer. Dette vil vises i bildene.
En må da være åpen for inntrykk uten noen forstyrrelser. En må se forbi kameraet og være fokusert på muligheten som motivet gir. Bruke tid. Det vil være som en meditasjon, en kobles av og finner frem til noe dypere i seg selv og motivet.
For størrelser kan være så mye. For meg kan det være at jeg er kald, sulten, trøtt, våt, lei, sjekke mobil, og så videre. Da kommer jeg ikke dypt nok og jeg kan lage meg unnskyldninger til å dra hjem, være fornøyd med å si «godt nok», selv om det ikke er det. Jeg når da ikke inn til underbevisstheten min, kun den overfladiske.
Prøv å finn din måte å nå inn til underbevisstheten din på når du fotograferer.
Der ligger det mye spennende!
Enkle komposisjoner
Komponerte et bilde i dag, snø og skygge med enkle linjer av skygge. Veldig enkelt bilde, men med noen spennende blåtoner. Fant motivet på slutten av gåturen jeg hadde i lunsjen. Det var noen stolper som laget de fine linjene, solen er fortsatt lav. Synes det er viktig å trene på komposisjon i det daglige, og da er mobilkamera veldig godt å ha med.
Er helt klart det jeg fotograferer mest med for tiden. Fanger små detaljer og øyeblikk.
Når jeg tenker litt mer på det så kunne jeg faktisk tenkt meg å fotografere et bryllup med bare mobilen.
Hadde nok ikke fått den vanlige duse bakgrunnen på portrettene som når jeg fotograferer med et proff kamera, men skulle fått det til. Finne de riktige bakgrunnene og fange øyeblikkene. Hadde egentlig vært en befrielse.
En annen ting med mobilkamera er at en kan redigere bildene veldig enkelt, ja og faktisk få ferdig redigerte bilder ved bruk av diverse «filter». Gir bildene forskjellige preg. Man føler seg fri til å prøve og feile, lett å manøvrere.
Fotografere alt fra landskap, portrett og detaljer tett på.
De daglige bildene jeg legger ut her på siden min er jo akkurat dette, enkle komposisjoner som jeg ikke legger så mye i. Bryr meg ikke om småfeil om jeg skal kalle det det. De er som de er, blir som de blir. Lite vindu inn til det jeg ser på små gåturer, impulsive øyeblikk og småjakt etter dagens komposisjon. Alt uten press.
Her har jeg brukt appen “Hipstamatic”. Funnet meg en fin kombinasjon som gir en herlig blåfarge i skyggene.
Fotografi, meg og tiden
En dag, en dato, et tidspunkt. Et øyeblikk i tiden kan være så uendelig kort og så uendelig langt. Det er rart med det, at vi ikke helt forstår enda hva tid
egentlig er, når det er fundamentet i livene våre. Hvordan opplever naturen tid? Syklusene av endringer, fra sommer til vinter.
Alt tilpasser seg, justerer seg. Ingen oppfatning av fortid eller fremtid.
Vi mennesker lever i en planlagt og forventningsfull verden, langt unna naturen, som bare er. Fortiden bremser oss ofte, mens vi prøver å strekke oss mot fremtiden.
Tidsfrister som vi skal nå, en forventning hvordan det skal gå. Konstant press, fra både oss selv og andre. Tidspunkt og steder vi skal nå.
Hvor blir det av detaljene, oppdager vi de? De små hviskende tonene som fyller naturen rundt oss.
Den lille fluen på veggen som sitter og tørker forbeina, eller gardinen som kaster flotte skygger fra sola på veggen bak.
Vi farer av gårde, stopper ikke opp. Vi _er_ ikke her og nå.
Vi måler tiden med bevegelsene vi lager og ser rundt oss. Solen, månen, årstidene, været, til vinden som skubber tretoppene, frem og tilbake.
Vi styres av tiden i alt vi gjør, skal gjøre eller har gjort. I fotografi snakker vi om å fryse tiden eller hviske den ut. Sekunder og minutter, eller et brøkdel av et sekund.
Den kan bli uendelig kort eller uendelig lang. Vi oppdater vel ikke tiden uten lys?
Når jeg fotograferer er jeg oppmerksom, og detaljene kommer for meg. Jeg er ikke i fortiden, heller ikke i fremtiden. Jeg er jo bare her og nå. Tiden er alltid nå.
Magefølelsen og oppmerksomheten for det rundt meg, bestemmer retningen.
Jo mer jeg er tilstede nå, jo lykkeligere føler jeg meg. Tiden er altså alltid nå.
