Fotografi, meg og tiden

En dag, en dato, et tidspunkt. Et øyeblikk i tiden kan være så uendelig kort og så uendelig langt. Det er rart med det, at vi ikke helt forstår enda hva tid
egentlig er, når det er fundamentet i livene våre. Hvordan opplever naturen tid? Syklusene av endringer, fra sommer til vinter.
Alt tilpasser seg, justerer seg. Ingen oppfatning av fortid eller fremtid.

Vi mennesker lever i en planlagt og forventningsfull verden, langt unna naturen, som bare er. Fortiden bremser oss ofte, mens vi prøver å strekke oss mot fremtiden.
Tidsfrister som vi skal nå, en forventning hvordan det skal gå. Konstant press, fra både oss selv og andre. Tidspunkt og steder vi skal nå.

Hvor blir det av detaljene, oppdager vi de? De små hviskende tonene som fyller naturen rundt oss.
Den lille fluen på veggen som sitter og tørker forbeina, eller gardinen som kaster flotte skygger fra sola på veggen bak.
Vi farer av gårde, stopper ikke opp. Vi _er_ ikke her og nå.

Vi måler tiden med bevegelsene vi lager og ser rundt oss. Solen, månen, årstidene, været, til vinden som skubber tretoppene, frem og tilbake.
Vi styres av tiden i alt vi gjør, skal gjøre eller har gjort. I fotografi snakker vi om å fryse tiden eller hviske den ut. Sekunder og minutter, eller et brøkdel av et sekund.
Den kan bli uendelig kort eller uendelig lang. Vi oppdater vel ikke tiden uten lys?

Når jeg fotograferer er jeg oppmerksom, og detaljene kommer for meg. Jeg er ikke i fortiden, heller ikke i fremtiden. Jeg er jo bare her og nå. Tiden er alltid nå.
Magefølelsen og oppmerksomheten for det rundt meg, bestemmer retningen.
Jo mer jeg er tilstede nå, jo lykkeligere føler jeg meg. Tiden er altså alltid nå.